Min smertefrie vei i en smertefull verden

Av Atle Johan Løvaas, Norsk behandler, 2005

Jeg er utdannet fysioterapeut i 1973 i Berlin, der så mange norske tyskutdannede fysioterapeuter har gått. Skolen heter Dr. Vogler-Krankengymnastik-Schule og ligger ved Moabiter Sykehus.

Hvorfor jeg ble fysioterapeut, lurer jeg fortsatt på. Ikke var jeg interesset i kropp, og ikke var jeg treningsnarkoman, selv om jeg forsåvidt var flink i idrett som barn. Jeg hadde ingen anelse om yrket. Visste bare at de gikk i hvite kitler.

Min kone var utdannet sykepleier og derfor var det kanskje naturlig at jeg også ble noe som lignet. I Tyskland var det lettere å komme inn enn i Norge, hvor det krevdes toppkarakterer.

Hvorfor krevdes det topp karakterer til artium, for å bli uttdannet i et praktisk yrke?

I Tyskland var vi ikke studenter, men elever ved en yrkesskole. Våre tyske medelever kom rett fra realskolen, vidunderlig frie for yrkessnobberi.

Smak på ordet Krankengymnast og sammenlign det med ordet fysioterapeut.

Er ikke det siste mye finere? Er det rart det oppsto usynlige murer mellom middelmådighetene utdannet i Tyskland og geniene fra Oslo?

Jeg tror at dette har vært med å prege min holdning til mangt på min ferd inn, og ikke minst ut av dette yrket. Noen ekte fysioterapeut ble jeg aldri. Til det var min skepsis for sterk og mitt tidlige inntreden i alternative terapi for vellykket.

Da jeg kom hjem til Norge måtte jeg ta et såkalt ”pliktår” på en fysikalsk avdeling. For meg ble det Hatlestad Sykehus ved Kalandsvannet.

Her fikk jeg jobbe med levende mennesker og ikke lik. Slik fysioterapi som har med trening å gjøre, kunne jeg lite om, men jeg ble ”knèkende” god å massere.

Hva ellers skulle jeg gjøre? Jeg ”knèkte” i vei til pasientenes store tilfredshet. Så mye massasje hadde de visst aldri fått før, uansett hvor mye de ellers hadde gått til ”fysikalsk behandling.”

Jeg fant ut at ordet Fy-sioterapi båtte bety: FY, ikke massasje, bare terapi! Ingen skulle massere, men alle gjorde det likevel. Jeg var visst havnet på feil hylle. Det så for meg kjedelig ut å være FY-siotera-sprøyt. Bare sprøyt?

Morgenmøtene eller fesjåene på Hatlestad Sykehus, der nyfriserte pasienten ble vurder og inspisert etter samme rituale hver morgen, ble for meg ren komikk.

De sto der i sine nyinnkjøpte morgenkåper og ble vurdert av en hel skokk av hvitkledde leger og fysioterapeuter, som satt rundt overlegens bord og vurderte dette stakkar pasientofferet som skulle ”legges inn” til fysikalsk behandling.

Jeg begynte å lure på hva dette diffuse yrket med den fantastiske tittelen egentlig innebar. Er du rørlegger så legger du rør, er du elektriker så legger du ledninger. Men hva legger en fysioterapeut? Varme pakninger?

Men så skjedde det noe som fikk en veldig stor betydning for min utholdenhet i dette yrket og som sikkert er årsaken til at jeg fortsatt jobber med syke.

Min kollega Erling Damm fra Karmøy ringte meg sommern 1974 og spurte om jeg ville være med ned igjen til Tyskland og delta på et kurs som het Akupunkt-Massage nach Penzel. På dette tidspunktet var jeg fortsatt turnuskandidat, også et fantastisk flott ord.

Jeg forsto veldig lite av spørsmålet og visste ingenting om apm, som han kalte det, det lignet jo på ordet akupunktur. Magasinet LIFE hadde avbildet en kineser med masse nåler i ansiktet, da president Nixon besøkte sin venn Mao i 1972.

Erling hadde fulgt bedre med og visste hva akupunktur var og hadde skaffet seg flere bøker om emnet. Meridianer og punkter var avtegnet i bøkene som han viste meg. Aku=nål Punktur=punktere/stikke. Men hvorfor?

I juni 1974 reiser vi så nedover til Tyskland igjen, der vi året før hadde fått vår utdannelse. Ikke til Berlin denne gangen, men til Vest-Tyskland.

Vi kom til en søvnig kurby som heter Bad Pyrmont, ikke langt fra eventyrbyene Bodenwerde og Hammeln. Her drev Willy Penzel sin kursvirksomhet i metoden som han selv hadde utviklet. Byen var full av gamle koner på tur og på kur.

Vi benket oss rundt stolene på hans veneteværelse. Noen kursdeltakere hadde vært der før og skrøt veldig av metoden. Så kom vi to norske fysioterapeutene, utdannet i Berlin, og trodde vi var store karer. De andre var jo bare massører, mens vi hadde konventert til det fine ordet fysioterapeuter.

Penzel lærte oss ingenting om nåler men å massere med en trepinne langs usynlige meridianer nedetter rygg, oppetter mage, armer og bein. Han hadde tavler og plansjer på veggene som viste banene og akupunkturpunktene.

Noen av Penzels pasienter kom innom og jeg husker veldig godt en eldre dame som skrøt Penzel opp i skyene og fortalte hvor mye bedre hun hadde blitt for smerter i ledd og muskler. Det var reklamen.

En annen dame, som hadde vondt i høyre albu, ble brukt som ekte case for å vise metoden i praksis. Vi nybakte fysioterapeutene ”diagnostiserte” fort at dette måtte være noe så fint som epicondylitis, eller tennisalbu.

Da ga Penzel seg til å massere meridianene på motsatt arm med trepinnen sin. Han spurte så damen om dette hjalp på smertene, dvs. på den syke siden. Da damen svarte at dette gjorde det faktisk, så var det like før jeg holdt på å dåne. Hadde ikke denne dumme tyskeren hørt om eplacebo-effekten før?

Dette var 30 år etter krigen, og vårt syn på dumskallete tyskere var fortsatt i arv fra våre foreldre Alt norsk er jo mye bedre enn det tyske.

Se bare på TV-serien `allo `allo og hvilken harselas BBC har klart å få til der dumme Fritz humper rundt med stokken sin.

Jeg sa til Erling: ”La oss reise hjem, dette er for dumt” – men Erling avslo og vi holdt ut frem til søndagen.

Penzel merket intuitivt min mistro og spurte hvilken behandling jeg heller ville foreslått. Jeg svarte, ikke så veldig overbevisende; ”ultralyd” for eks. eller ”kortbølgebehandling”. Det var mye dèt det gikk i – i Kongeriket den gang.

Han spurte så om jeg ville gjort dèt uansett om det var i akutt eller kronisk fase. Jeg for min del skjønte knapt spørsmålet. Penzel forklarte så at han gjorde behandlingen på motsatt kroppsside, fordi dette var en tilstand av overskudd av energi i den syke smertefulle armen. Derfor avledet han overskuddsenergien ved å behandle motsatt dvs. venstre arm i stedenfor den høyre som var vond.

Han fortalte også i pausen om sin tid i Norge som tysk soldat, der han hadde vært stasjonert på Nesttun og om nordmennene som saborterte tyske kjøretøy med sukker på tanken og om en skarpskytter i Heldalen, som alltid traff tyskerne bare i kneet og som sa da han ble tatt; ”at han ikke skjøt for å drepe”.

Han refererte stadig til en doktor som han kjente og som het Reinhold Voll og som sa at ”Schmertz ist der Schrei des Gewebes nach flutender Energie”.

Dette forunderlige utsagnet skulle bli nøkkelen til min videre behandling og ville få større betydning for meg senere i livet, enn jeg den gangen ante. 
”Smerter er vevets skrik etter flytende energi”.

Tilbake på Hatlestad Sykehus måtte jeg fortelle mine kolleger hva jeg hadde lært i helgen. Jeg fortalte så godt jeg kunne hva akupuntmassasje gikk ut på, men siden jeg selv ikke var så overbevist, tror jeg ikke det hadde noe for seg.

Men jeg prøve meg i alle fall på min første pasient med denne merkelige metoden. Og det ble braksuksess. Begynnerflaks eller placebo vites ikke. Mannen jeg behandlet ble kjempegod og ba om mer.

Han hadde vondt i ryggen og hadde ikke klart å bøye seg ned til de lave vaskene på badet, uten å gå ned i kne – på årevis.

Jeg streket mannene nedover ryggen, slik jeg hadde lært og pluselig reiste mannen seg opp fra benken og så på meg med forundrede øyne og spurte på ekte bergensk: ”ka i helsikken har du gjort med meg no, Atle”.

Så bøyde han seg frem og satte fingrene rett i gulvet uten smerter. De tilstedeværende skeptiske kollegaene mine smilte overbærende. I tankeboblen over hodet deres, sto det skrevet ”placebo” med store bokstaver.

Her opplevde jeg altså det underlig, at etter to års skolegang i Berlin, hadde jeg ingenting å stille opp med, i forhold til det jeg nå hadde lært i løpet av en helg.

Jeg blir derfor alltid forarget når jeg hører foraktelig utsagn om hva terapeuter har lært seg på et helgekurs. Da svarer jeg alltid. ”Ingen er bedre enn den metoden man har lært. Det er metoden og ikke terapeuten som teller”.

Du kan være en middelmådig utøver av en god metode, og bli en bedre terapeut, enn en mester i en dårligere metode, uansett helgekurs, selv om mesteren brukte ti år for å lære sin metode.

Jeg reiste så nedover og tok flere kurs og avla eksamen i metoden i 1979. Jeg så fort at pasientenes bedring ikke skyltes placebo, for alt for mange pasienter skrøt av metoden og ble smertefrie. Dette ble min drivkraft til å fortsette.

Siden flyttet Penzel ut av venteværelset og bygget kurslokaler i en Pyramide i hagen sin, i en liten landsby oppe i åsen. Etter hans død i 1984, har det kommet enda flottere kurs- og behandlingssenter. Fjorten tusen kolleger bruker i dag hans metode over hele verden.

Ingen terapiform, verken klassisk eller moderne akupunktur med nåler, kan bevise meridianenes eksitens bedre, enn Akupunkt-Massage nach Penzel.

Så flyttet familien til Arendal. Der foreslo jeg en gang for en fin frue som var apoteker å prøve apm. Hun anmeldte meg straks til Fylkeslegen for dette. Enda jeg ikke hadde behandlet henne. Jeg fikk masse brev fra Helsedepartementet og leger og rektor på fysioterapiskolen og selveste Helsedirektør Mork. Det ble masse styr og papirer og mye kålsuppe av det.

Det morsomme var at jeg behandlet Fylkeslegens kontordame, dagen før jeg ble anmeldt av denne apotekerdamen. Kontordamen til fylkeslegen kom haltende inn til meg med betennelse i en fot. Og gikk ut igjen etter behandlingen uten problemer, og rett tilbake på jobb til Fylkeslegen.

Jeg ble innkalt til Fysioforeningens styre i Arendal, der jeg ble skjelt ut som kvakksalver av egne kolleger. Ti fysioterapeuter var benket rundt bordet, og deres øyne lyste ”hevn”. Jeg var tydeligvis blitt et alternativt hår i suppen for de skikkelige fysioterapeutene, som holdt seg til det som sto på rekvisisjonen.

Jeg hadde med meg en tjukk bunke med brev fra fornøyde pasienter, som hadde skrevet sine solskinnshistorier og skrøt av min behandling. Men dette var de ikke interessert i å lese. Her var tydeligvis konspirasjonen mye viktigere.

De hadde nok fått sine ordrer fra høyere hold dvs. legene i byen, som hadde gitt beskjed om å brenne en av sine egne. Offeret var meg og året var 1977. Jeg fikk for første gang føle hva misunnelse og konspirasjoner kan føre til.

Saken havnet i andedammens to aviser Agdeposten og Tiden. Agderpostens førsteside lød: ”Jeg vet jeg taler Roma midt i mot” Dette var mine bevingede ord den gangen. Tiden, hadde reportasje om en pasient som var såre fornøyd med min og kiropraktor Rolf Olsens behandling. Ingen myndigheter uttalte seg.

Legg merke til at avisene den gangen fortsatt var på den lille manns side og var ikke bare maktapparatets forlengede arm. Medie-horehusene BT og BA bør merke seg dette. Saken ble henlagt.

Arendals tre Kasper, Jesper og Jonatan var Dr. Bjørn Øverby, kiropraktor Olsen og undertegnede. Vi holdt sammen i tykt og tynt. Olsen er dessverre død.

Dr. Bjørn Øverby blandet seg ikke inn i ”hylekoret” men skrev et anonymt leserinnlegg, der han ga seg ut for å være en tidligere pasient av meg, som hadde fått god hjelp med apm, for et vondt kne. Jeg lo godt da han siden fortalte, at det var han som hadde skrevet innlegget. Typisk Bjørn, den luringen.

Dr. Øverby er forresten den eneste legen som noengang har besøkt meg i min praksis og vist interesse for det jeg bedriver. Han sto en gang og så på at jeg ga apm-behandling, da det plutselg hyler en dame fra en av de andre båsene.

Hun hadde fått et vepsestikk og skrek at hun kunne dø, fordi hun var hyper-allergisk mot veps. Bjørn løp ut i bilen, hentet en sprøyte og reddet livet hennes. 
Så flyttet vi til Karmøy i 1979.

Siden har jeg behandlet tusenvis av pasienter med apm de 20 årene jeg bodde i Kopervik. Da jeg sluttet der i 1998, kom en dame fra Trygdekontoret bort til meg og takket meg for alle de pengene jeg hadde spart trygdekassen for, fordi jeg hadde så hurtige og gode resultater med min apm behandling.

En av mine sterkeste opplevelser i Kopervik, var da en mor i 1991, kom bærende på sin syv år gamle gutt og spurte om jeg kunne hjelpe ham. 
Jeg ble gråten nær da jeg så hvor vondt han hadde. Han hadde brennende smerter omtrent som om han skulle ha puttet hender og føtter inn i en brennende ovn. Han hadde ligget i fosterstilling i tre måneder og hylt av smerter.

Jeg fikk gutten frisk på 20 behandlinger og skrev historien om ham i APM-Journal, som er fagtidsskriftet for Akupunkt-Massage nach Penzel i Tyskland.

En dame som hadde samme sykdom i føttene, gikk i følge Hjemmet, barbent rundt i byen med en bøtte isvann, som hun putter føtterne oppi for å lindre. Hun ble siden sittende i rullestol med fantomsmerter i beina. Hun var blitt amputert fra knærne og ned. Godt det ikke var hodet det brant i.

På 80-tallet drev Erling og jeg noen år sammen og holdt kurser i metoden. En gang holdt vi foredrag i Fysioterapforeningen i Bergen og demonstrerte metoden foran en forsamling på 60 fysioterapeuter.

Jeg viste på et ekte case, en isjiaspasient, som før behandlingen bare klarte å løfte opp foten 30 grader, mot 80 grader etter behandlingen. Bare èn eneste fysioterapeut meldte seg på kurs, etter denne fantastiske demonstrasjonen.

I 1980 inviterte jeg meg selv på kontoret til rektor ved Fysioterapiskolen og tilbød henne å ansette meg gratis som lærer, for å demonstrere og vise elevene Penzels akupunktmassasje. Hun avviste meg meget kaldt og akademisk.

På 80-tallet kom akupunkturen inn for fullt i Norge. Selvsagt ordentlig akupunktur, med nåler må vite. Jeg følte jeg måtte følge med i utviklingen og gikk tre år på kurs hos Jack Riethoven, med avsluttende tur til Kina i 1992.

Våren 1998 kom så Dr.Volls testmetode flytende på en fjøl inn i mitt liv. Det var Adrian Lindeman som demonstrerte metoden i Sandnes. Penzel hadde jo snakket varmt om Dr.Voll 20 år tidligere. På dette tidspunktet var jeg passelig lei apm og akupunktur og var klar til å lære nye ting og grep sjansen fort.

Jeg reiste til England og deltok på kursene hans over et års tid og kom i gang med metoden ganske snart. Jeg fikk mine første MS-pasienter som forunderlig nok også ble god. En av dem gikk ut i Haugesunds Avis, den eneste avisen som ikke deltok i rottereset mot meg her i Bergen. Blomster er avsendt.

Dr. Volls metode går ut på å teste motstanden i ca. 120 akupunkturpunkter på hender og føtter. Når motstanden er feil, korrigeres målingen ved å teste ut homøopatiske midler, som gir tilbake den rette målingen. Dermed finner man også de rette midlene å behandle pasienten med. To fluer i en smekk.

Sentralt i testen er at vi finner ut de rette homøotoksologiske midlene, for å behandle pasienten riktigst. Homøotoksologi betyr læren om homøopatiske uttynninger av virus og bakterier.

Også dissse midlene er bare vann eller sukkerpiller, i likhet med alle andre homøopatiske midler. Det er energien eller frekvensen i homøopatien som er avgjørende, ikke kjemien. Kvantefysikk i praksis.

Behandlingen driver ut de mikrobene som testen viser at kroppens ulike organer har i seg. Metoden er helt ufarlig uansett hvilke mikrobe en finner i testen. Homøopati dreper ingenting, virker bare drivende eller detoksifiserende. Det er som å spyle huset rent med vann.

Elektro Akupunktur etter Dr. Voll (EAV) ble til på den måten at han sendte inn strøm i punktene i huden, og fant strømmen igjen inne i organene. Dette ble gjort på ferske lik. Han samarbeidet med en patolog med tilgang på fersk vare.

De beviste dermed at akupunkurpunktene virkelig eksisterte. 
I tillegg til å fastslå kinesernes klassiske punkter, fant de også punkter som kineserne slett ikke kjente til. Eksempel på dette er punkter for hjernen og det sentrale og perifere nervesystemet.

Dr. Voll lokalisert ca. 350 punkter som ble nøye nedtegnet. Dette arbeidet tok de med seg til en legekongress i København i 1954. Og ble kastet på dør. Både Voll som var nevrolog og hans venn patologen, hadde likevel ikke fine nok titler til å kunne forsvare denslags kvakksalveri. 

Siden har Dr. Voll blitt et stort navn i Tyskland, som det står respekt av. Både leger, tannleger, homøopater, heilpraktikere og andre bruker metoden.

Dr. Voll hadde et nært samarbeid med ingenøren Pitterling, som utviklet det testapparatet som trengtes. Det ble kalt Dermatron.

Siden har andre produsenter meldt seg på banen. Selv har jeg et østerikisk apparat som heter MBA SL4 (Medisinsche Bedarfs-Artikeln).

Det er ikke selve apparatet som er avgjørende. Det som teller er om man har de rette såkalte testnosodene på plass. Skal en finne en bestemt mikrobe, er man nødt til å ha den rette testampullen til rådighet. Skal man finne for eks. hpv- virus, må man ha HPV-nosoden på plass i testsettet, både til diagnose og terapi.

Dr. Reihold Voll ble født i 1909 i Berlin og var sønn av en arkitekt. Han ble uttdannet lege i Dusseldorf og praktiserte gjennom et langt liv i Vest-Tyskland etter krigen. Han døde i 1989. Dessverre rakk jeg aldri å møte ham.

Siden har andre overtatt forskningen på punktene ved bruk av laser. Ved funn av flere punkter, har man valgt en annen betegnelse, nemlig Bioelectric Funktions Diagnostic, som brukes mer i engelsk språkdrakt.

Det har også utviklet seg andre testmetoder som går under andre navn og som også tester akupunkturpunkter. Jeg skal ikke komme inn på noen av disse her. Dessverre har disse metodene redusert antallet testpunkter. Jeg er overbevist om at det grunnlaget som Dr.Voll la i sin forskning allerede fra 50-tallet og utover, er det mest solide og beste stykke arbeid som er gjort. Det å redusere antall punkter kan slett ikke være riktig, tvert i mot.

Antoine Bechamp var et fransk geni som levde i skyggen av plagiatøren og sjarlatanen Luois Pasteur. Bechamp sa at det er ikke var mikrobene som alene utviklet sykdommen, men derimot det miljøet som mikroben lever i.

Han så i sitt mirkroskop at bakteriene formerte seg kun hvis vevet var surt og manglet oksygen. Verken virus eller bakterier kan vokse og formere seg i et oksygenrikt miljø. Da dør de som dugg for solen.

Pasteur derimot, sa det motsatte, nemlig at det var mikrobenes blotte tilstedeværelse som skapte sykdom.

Verden vil bedras og det ble Pasteurs mikrobe-teori, som vant frem i mediene og som ble elsket av legemiddelindustrien. Det ble skolemessig riktig å forfekte Paseurs syn og benekte Bechamps.

Industrien satte alle kluter inn for å finne midler som kunne drepe bakterier. Ingen sa at man bare kunne forbedre miljøet i vevet, så ville mikrobene dø av seg selv.

Louis Pasteur innrømmet på sitt dødsleie at Bechamp hadde rett.

I dag vet alle at Bechamp hadde rett, selv om det var Pasteur som ble genierklært og satt på sokkel. Naturmedisinen har alltid sagt det samme: 
”Skap for kroppen et bedre miljø og den vil ordner opp selv ”.

Bechamp beviste også at homøopatien virket mot mikrober, fordi den bedret miljøet, vevet eller ”terrenget” som han kalte det. Hans klassiske utsagn er: 
”Ce`t ne pas la microbe, sondre le terrain- qui est la problem”.

Dr. Morris Fishbein var derimot ikke noe geni, men det nærmeste vi kommer en sadist. Han ville først utdanne seg til klovn, men dessverre fant han ut at han heller ville bli lege, for å tjene mer penger.

I likhet med undertegnede strøk han til eksamen i anatomi, men klarte likevel å grunnlegge FDA (Fedreal Drug Administration) og legetidskriftet New England Journal.

Både the Journal og FDA, styrte Fishbein eneveldig i 40 år, som en diktator verre enn Stalin. At han brukte skattebetalernes penger for å opprette instituttet og tidskriftet, som han siden overtok og ble millionær på, visste ingen.

Dr. Fishbein hadde legelisens, men hadde aldri behandlet en eneste pasient i sitt liv og langt mindre kurert noen.

Hans korstog mot all alternativ behandling, som han klarte å slå ned på med hard hånd, har gjort ham til verdens mest effektive massemorder. Han har millioner av liv på samvittigheten, for med loven i hånd å bekjempe alt som smakte av alternativ medisin.

Han har forhindret at naturmedisinen har fått utvikle seg fritt i USA og dermed også i resten av den vestlige verden, som lydig følger USA. Han utførte sin heksebrenning mot alt som ikke den kjemisk industri sto for, med fanatisk intensitet. Han drev propaganda gjennom radio og tv og satte opp plakater på alle postkontor mot alternative metoder. Hitler kunne ikke gjort det bedre.

Den største sponsor i The Journal som han selv eide og var redaktør for gjennom 40 år, var sigarettgiganten Phillip Morris, som fikk reklamère for sine sigaretter i magasinet, mot en klekkelig betaling. Meget helsebringende å røyke, i alle fall for Fishbeins lommebok. Selv røykte han ikke.

Henry Hoxey var ikke lege, men er vel den person i verden som har kurert flest kreftpasienter noengang. Han var Fishbeins mest forhatte kvakksalver. Han hjalp sin far som var dyrlege, med hester som hadde kreft, allerede som 8-åring.

Han brukte en urtemiks som hadde gått i fire generasjoner kvekere og behandlet på sitt meste ca. 12 tusen kreftpasienter i året. Han satte opp klinikk i den ene staten etter den andre, etter hvert som Fishbein og Co. kjeppjaget ham fra stat til stat. Han kurerte ca. 80 prosent av sine kreftpasienter.

Til slutt havnet han i Mexico, der han fikk drive i fred frem til sin død i 1974. Hans assistent, Mildred Johnsen, fortsatte klinikken frem til hun døde 1999. Hoxey-kuren var viden kjent over hele verden.

Henry ble fengslet 120 ganger for å praktisere uten legelisens. Han sa at en ambolt er alltid laget av hardere stål enn en hammer, så jo mer hammeren banker løs på ambolten, jo større er sjansen for at det er hammeren og ikke ambolten som sprekker. Han mente selv å være ambolten og Fishbein hammeren.

Royal Raymond Rife var et medisinsk og tekniske geni. Han oppfant egenhendig prisme-mikrosoper, som kunne forstørre opp til 60 tusen ganger, uten å drepe mikrobene. Dette skjedde fra 1920 til 1934. Han var bare ungdom da han oppfant sitt første mikroskop og skrudde det sammen selv.

Dermed kunne han studere mikrober i bevegelse og ikke i stillbilder, slik som dagens elektro-mikroskoper må gjøre, fordi de dreper alt liv med strålingen. Dermed kunne Rife bekrefte det som Bechamp hadde sagt, nemlig at mikrobene var polymorphe og ikke monomorphe, dvs. forandret skikkelse hele tiden.

Han så at de til og med kunne være virus en stund og plutselig forvandle seg til bakterier. Enkelte mikrober hadde til og med enda mindre mikrober inni seg.

Rife fant et virus, som han kalte Rx-viruset og som han så fremkalte kreft. Han forsto at mikrober ikke tålte visse frekvenser. Dermed satte han i gang med å sende svake, (for kroppen ufarlige), radiobølger gjennom mikroorganismer. Han så at de døde og forsvant som dugg for solen. Også kreftviruset.

Han injekserte 300 mus med kreft, kjørte strøm gjennom svulstene, som var større enn selve musen og så at alle svulstene tørket inn og forsvant.

Så gjorde han det samme med kreftpasienter, også de ble helt friske. Men da begynte naturligvis problemene. Fishbein og Co. var igjen på krigsstien.

Laboratoriet til Rife ble knust, alle hans mikroskoper likeså og hans skrifter og bøker ble brent i reneste mafia-stil. Siden har andre delvis klart å gjenskape noen av mikroskopene og visstnok også noen av kreftmaskinene.

Rife ble kjørt gjennom ”rettssystemet” og tapte naturligvis, fordi det er de samme kreftene som lager lovene, som styrer drogeindustrien. Rife hadde 14 vitner i retten, som fortalte at de var blitt frisk av kreften pga. hans behandling.

Men hva hjalp det? Han ble knust og ødelagt som menneske og endte sine dager som alkoholiker og pillemisbruker 80 år gammel.

De kreftene som står bak ødeleggelsen av slike fantastiske mirkoskoper, som forstørrer 60 tusen ggr. og som viser sannheter, er ikke makteliten interessert i. 
Det tragiske er at de kaller seg for myndigheter.

De vil heller beholde løgnene sine, og servere dem hver dag til sine studentene på universiteter som de selv eier: Rockefeller University and Medical School.

Stakkar dagens studenter som må nøye seg med amatør-mikroskoper, som forstørrer fattige 2500 ganger og som ble oppfunnet i 1940.

Glem ikke at gamle ”Olly” Rockefeller som i 1840 ga seg ut for å være farmasøyt, og som hadde tjent seg styrtrik på olje, helte olje på flaske og solgte det som kreftmedisin. Rockefeller eier 60 prosent av all legemiddelindustri.

Den første forbrenningsmotor som kunne gå på vann, ble forresten oppfunnet av Isaac de Rivas i 1805. Han klarte å spalte hydrogen- og oksygenatomet i vann ved hjelp ev elektrolyse og fikk en motor til å gå på hydrogen – fra vann.

Gaston Neassens er kanadisk biolog som uavhengig av Rife fant opp et miroskop som var enda bedre enn Rifes. Naessens mikroskop forstørret opp til 100 tusen ganger, også uten å drepe mikrober.

Naessens måtte også gjennom ”rettssystemet” som i dette tilfellet var i Kanada. Det betyr lite om landet heter Kanada eller USA. Makteliten har sørget for at alle land har nesten identiske lover. Det er jo derfor de har innført EU.

Hans forbrytelse var bare den at han avslørte det som vitenskapen selv ikke klarte, med sine små ynkelige mikroskoper. Naessens så nemlig i sitt mikroskop at alle mikrober hadde 16 utviklingsstadier, fra de minste Somatider og opp til største Fibrus Thallus.

Problemet til både Rife og Naessens var at de begge var autodidakter som skrudde i hop sine egne mikroskoper og at de ikke tilhørte ”the establishment”.

Naessens fant også kur mot kreft, 714 X, en urtemiks som han kurerte mange kreftpasienter med. Men han var jo ikke lege, så hvordan kunne han finne på noe slikt? Hvilken forbrytelse mot menneskeheten!

Etter årelange rettssaker slapp han fri og fikk til slutt igjen sitt mikroskop i 1985.

Dr. Gary Glum er amerikansk lege som i 1994 skrev boken Full Disclosure the truth about the aids epidemic. Boken avslører etter 8 års forskning hvordan hiv-viruset er et genspleiset retrovirus, som er laget i amerikanske laboratorier.

Dette som ledd i ”Den Endelige Løsning”, ”Final Solution” eller for å si det på Hitlers språk ”Die End-Løsung” el. ”Eugenic” – rasehygiene – som i praksis betyr å utrydde mest mulig av den svarte og brune befolkning.

Da Hitlers djevelske forskere ble arbeidledige etter krigen, ble hundrevis av dem i all stillhet, under den såkalte ”Operation Paperclip”, geleidet over til USA, der de siden har jobbet i CIAs laboratorier på Fort Detrick og Cold Spring Harbor på Long Island.

Den 2. okt. 1970 sa forsvarsmenister Robert S. McNamara, at verden sto foran det mest kritiske problem, nemlig befolkningsveksten. Han sa rett ut at hvis ikke verdens fødselstall gikk ned frem mot år 2020, så måtte de sørge for å heve dødstallene. AIDS er et slikt redskap. Afrika er i nå ferd med å dø.

Sannheten er at der finnes ikke noe befolknigsproblem på denne planeten i det hele tatt. Hvis man hadde samlet alle verdens folk, skulder ved skulder, som fyrstikker i en eske, ville de dekket et areal på Vest-Agder fylke. Mat fins det mer enn nok av. Det hele er bare et spørsmål om viljen til fordeling.

Da Dr. Glums bok kom ut, ble den umiddelbart beslaglagt. Han måtte flykte med et restlager av boken til England, der David Starbuck i dag har noen eksemplarer igjen. Dr. Glum fòr videre til Kina hvor han lever som flyktning.

Gordon Thomas og John Markus skrev i 1977 og 1990 hver sine bøker om hvordan CIA brukte bestråling med gigahertz for å sløve ned befolkningen. Begge disse bøkene ble også inndradd og rensket fra alle landets bokhyller.

Guilaine Lanchtòt, også fra Kanada, er tidligere lege, spesialist i blodkarsystemet. Hun skrev en bok i 2002 som hun kalte The Medical Mafia. Da boken kom ut, var hun plutselig ikke lege lenger.

Boken beskriver de mafiøse tilstandene som styrer den famasøytiske industri og som er verdens nest største økonomiske makt etter oljen. Kreftindustrien alene lønner og holder liv i langt flere mennesker enn det finnes kreftpasienter. Dette er Big Business. Hver gang legene streiker, går dødsstatistikken ned med 18%.

Cellegiftbehandling, strålebehandling og kirurgi skaper like mye kreft som det kurerer. Kirurgene i USA lønnes etter kilopris-prinsippet. Jo mer de slakter jo mer tjener de. Førti prosent av alle operasjoner i USA anses som unødvendige. Dødsfall fra legemidler rangsjeres som den fjerde største.

Gislaine ble kjørt i retten og mistet sin legelisens, noe hun siden aldri har brydd seg særlig om. Hun jobber i dag som kursholder i personlig utvikling. Journalisten Joachim Schafer skrev bok om rettssaken: The Trial of the M. M.

Der forteller han hvordan Ghislaine galant strenet ut av rettssalen, mens saken ennå pågikk, og fortsette uten hennes tilstedeværelse. Tøff dame.

Dr. Allen Rose, tidliger sjef i legemiddelgiganten GlaxoSmithKlein, sa i 2003, at de fleste droger ikke virker på de fleste pasienter. Hadde han smakt på en av sine egne piller?

Shane Ellison er biolog. I boken The Hidden Truth about Cholesterol Lawering Drugs, avslører han løgnene om de kolesterolsenkende stetinene, som på ingen måte hjelper mot hjerteinfarkt og åreforkalkninger, men tvert i mot gjør folk hjertesyke Høyt kolesterol er ikke farlig. De med høyest kolesteron lever lengst.

Han forteller også hvordan pilleprodusentene selv lager rapporter om sine nye fantastiske droger. Så bestikker de, i millionklassen, en eller annen kjent professor til å sette sitt navn under artikkelen. Så sendes den til Lancet, som trykker den i god tro. ”Professor Ghostwriter” i full sving.

Dr. Uffe Ravnskov er dansk lege og sier akkurat det samme. Høyt kolesterol har ingenting med hjertesykdom og åreforkalkninger å gjøre, skriver han i boken Kolesterol Myten. Boken hans ble under masse lott og løye brent i studio i et finsk tv-program. Der bokbål holdes, brennes som oftes sannheter.

Dr. Pauling, Nobel-prisvinner, fastslo at hjerteinfarkt og åreforkalkning har med lett skjørbuk å gjøre, dvs. C-vitamin mangel og ikke med kolesterol.

Paulings forskningsresultater har aldri blitt eksponert i mediene fordi det naturligvis ikke bringer penger i kassen, å bare foreslå reseptfrie C-vitaminer. Nå arbeider Codex, en hemmelig politisk organisasjon, for at vitaminer skal forbys solgt i helsekostbutikkene.

Alt skal over på reseptblokken til onkel doktor. Snart skal vi måtte gå til legen for å få en resept på fire appesliner. Hvorfor skriver ikke mediene om dette?

En danske tv-lege fikk forleden en bot på ti tusen kroner, for å ha sagt at C-vitaminer hjelper mot hjertelidelser. Det er nemlig forbudt å reklamere for slike billige sannheter. Han vant imidlertid i retten.

Ed McCabe kalles for oksygenmannen fra New York. Han har skrevet to bøker Oxygen Therapies og Let Oxygen Flow Your Body. Han, i likhet med 5000 tyske leger og et stadig økende antall mennesker over hele verden, vet at forutsetning for alt liv og god helse, ligger i det livgivende oksygenet.

I Tyskland har oksygenterapi vært brukt i over femti år. Der tas blod ut, tilsettes oksygen og sprøytes inn igjen. Den mest effektive oksygenbehandlingen, er å ta ut alt blodet fra kroppen, dvs ut fra den ene armen og kjøre det gjennom et radiatorlignende apparat med O4 – og sende det tilbake inn i den andre armen.

Da ser en at blodet som kommer ut fra den ene armen, er svart som bek og det som kommer inn igjen i den andre armen, er lyst som saft fra nyplukket rips.

Utallige terminalpasienter med hiv, med bare timer igjen å leve, har plutselig våkner opp og er blitt helt friske etter O4 behandling. Dette er skrekksenariet for legemiddelindustrien, hvis verden skulle få vite om det. Så derfor: ”hysj”.

Derfor gjør alle ”helsemyndigheter,” godt hjulpet av mediene, alt de kan for å skjule slike opplysninger. Medier og myndigheter er styrt av de samme økonomiske kreftene, som kun tenker profitt og makt.

Myndighetene rir på ryggen til legemiddelindustrien og blir dermed like mafiøse selv. Sykehusene tjener store summer hvert år på tilskudd fra staten for sine dødelige strålebehandlinger. Heter det sykehus fordi de gjør folk syke?

Strålemaskinene koster millioner av kroner og hver kreftpasient koster snart skattebetalerne en halv million kroner pr. snute. Dette bedraget må det nå snart bli slutt på. Resultatene av behandlingen taler for seg selv.

Offentlig ansatte leger, sykepleiere, laboranter, hjepepleiere, medhjelpere, kontorpersonale, kantineansatte osv, holder dette elefansyke helsevesenet vårt i live. Elefantsyken er påtagelig men ingen er i stand til å se selve elefanten.

Legene ser den ikke, for de står på 2cms avstand og kikker med lupe inn i elefantens hud. Hadde de heller gått to skritt tilbake, hadde de sett elefanten.

Våre politikere ser den heller ikke og bevilger stadig friskere penger til stadig sykere pasienter. Alle hyler på flere millioner, mens oksygen er gratis.

Bechamp beviste at vaksiner gjorde folk bare sykere og slett ikke friskere. Vaksiner har nå vært utført i over 200 år og aldri er det bevist at vaksiner hjelper for noe som helst. All statistikk viser derimot det motsatte.

Sykdommene som vaksinen var ment å redusere, er mer utbredt i de områder med mest vaksinering. Dette gjelder alle vaksiner, fra pertussis, tbc, polio, kusma, morbillinum, rubeola og hele pakken.

Rørleggerne, wc og bedre hygiene og kjøleskapene har gjort mer for folkehelsen og utrydding av sykdommer, enn hva legene har gjort med sine vaksiner.

Japan, som har vært en av de mest ihuga vaksine-nasjoner i over hundre år, har nå sluttet med MMR-vaksinen fordi de ser sammenhengen mellom den og Shaken Baby Syndrom og krybbdød. De ser bare toppen av et isfjell.

En nettside som i årevis har etterlyst det første autistiske barn, som ikke har vært vaksinert, har ennå ikke fått èn eneste tilbakemelding. I USA er nå vaksiner tvangsinnført over en lav sko. Femti foreldrepar er fengslet, fordi de nekter sine barn vaksiner.

Kongressmedlemmet Ron Paul, (R.Tex), selv lege, sa i Kongressen, at dersom Staten skulle tvangsmedisinere folket, ville det bety det samme som at Staten eier hver enkelt borgers kropp. Bare diktaturstater tenker slik.

Amishfolket i USA, som av religiøse årsaker har lov å avstå fra vaksiner, skulle i følge statistikken hatt 134 autisiske barn. De har bare tre. To kommer fra barn hvis foreldre lot seg overtale til å vaksinere. Det tredje er et barn som ble adoptert fra Kina, hvor barnet ble vaksinert både ved ut- og innreise.

Kina kjente ikke til begrepet autisme før vakiner ble innført. 
DDR vaksinerte ikke sine barn og allergier var helt ukjent frem til murens fall.

Jaque Benveniste var dobbel Nobel-pirsvinner i biologi og døde under en hjerteoperasjon 2004. Han forsket i ti år på homøopati og beviste at vannet hadde hukommelse og at dette vannet kunne kurere sykdommer like godt som den kjemiske substansen som middelet var laget av.

Han fikk trykt en artikkel om sin forskning i Nature i 1988 og mistet umiddelbart jobben som leder ved et prestisjefylt biologi-institutt i Paris.

Per Aslak Ertresvaag intervjuet Benveniste for ti år siden for Morgenbladet. Ertresvaag er tidligere utenrikskorrespodent i VG, den gang dette var en avis. Han kom nettopp ut med ny bok; Makten bak makten. Løp, kjøp og les.

Masaru Emoto er japansk naturmedisiner og vannforsker. Han fryser ned vann og studerer krystalliseringene under opptiningen. Da ser han at hvis vannet er friskt, så danner det de nydeligste diamantlignende snøkrystaller.

Hvis vannet derimot blir påvirket av negativ energi, kjefting og smellig eller heavy rock music, mobiltelefonstråling eller er tappet fra kranen i en storby, så krystalliserer ikke vannet seg i det hele tatt.

Og motsatt, hvis vannet heales, snakkes fint til, vises fine bilder eller får høre fin musikk som Mozart osv, – ja så får vannet tilbake sin evne til å krystallisere seg.

Emotos forskning bringer håp til en syk verden. Hans forskning beviser at healing virker og at vi kan redde vår planet hvis vi bare vil

Spørsmålet er: Har ”skolemedisinen” onde hensikter? Mitt svar, etter mange års lesning og studier, er klart og entydig: Ja, dessverre, de har onde hensikter.

Medisinen ledes av en korrupt verdenselite som ikke har til hensikt å gjøre folk friske. Det motsatte er tilfelle. De samme onde kreftene styrer alt annet på denne planeten, økonomisk, juridisk, militært, politisk og ikke minst propaganda- og mediemessig.

De har kun til hensikt å redusere verdens unyttige etere, for å berike seg selv og overta hele kloden. Derfor deres higen etter global frihandel.

Gjennom først å skape kaos, skaper de så orden – Ny Verdens Orden.

La oss ta tilbake naturen. Naturen er et eneste stort apotek, som vi alle kan dra nytte av uten patentrettigheter, milliardfortjenester og pillemonopol. 
Det som en gang var en legekunst, er blitt en lege-industri-virksomhet.

Det har nå vært registrert nedgang i salget av patenterte piller over hele verden Industrien har måttet permittere folk for første gang og kjøper nå opp helsekostbransjen som de legger ned. Folket har vendt legemiddelindustrien ryggen og vil tilbake til naturen.

Våre sykehus burte kaste strålemaskinene sine på dør og bygge drivhus og urtehager i stedet. Jeg har ved selvsyn sett dette fungere utmerket i Kina, der pasientene sto i lange køer med urtereseptene sine, i sukehusets urteapotek.

En saueflokk føler intutivt først når den er på vei til slaktehuset, hvor det bærer hen. Da først forstår den alvoret. Mennesket er også et flokkdyr, som må vekkes.

Gi oss friheten tilbake. Veien fremover går nå bakover. La folket selv få velge. Gi oss et fritt helsevalg.